Sosialiseringstaktikker (Bauer, Morrison og Callister 1998)
Den første taktikken er kollektive eller individuelle sosialiseringsprosesser. Kollektive prosesser der flere nyansatte er samlet til et felles opplegg, virker praktiske og tidsbesparende. Nyansatte blir gruppert og eksponert i felleskap. Kollektive opplæringssamlinger kan være spesielt egnet til å gi grunnleggende informasjon. Motpolen til dette er individuelle sosialiseringsprosesser. Der blir hver person holdt atskilt fra de nyansatte, og det tilrettelegges bedre for at hver enkelt kan bruke egne evner og refleksjoner.
Den andre taktikken er formelle eller uformelle introduksjonsprosesser. En formell prosess foregår gjerne på siden av organisasjonen i et planlagt løp for den enkelte nyansatte. Kan være alt fra forelesninger, videosnutter, skriftlig materiale osv. Dette gjør at vedkommende lettere aksepterer sin rolle i den formen den blir presentert. (Vaan Maanen og Schein 1979). Den uoversiktlige prosessen er den uformelle. Her gjøres det ikke noe forsøk på å skille den nyansatte fra resten av organisasjonen i introduksjonen, men vedkommende lærer gjennom erfaringer i jobbutøvelsen.
Den tredje taktikken er sekvensielle versus introduksjonsprosesser. En sekvensiell prosess inneholder spesifikke og identifiserbare steg fram mot en bestemt rolle, mens tilfeldige prosesser inneholder dynamiske, ukjente og foranderlige steg. Em tilfeldig prosess vil muliggjøre flere tolkninger av den nye rollen, mens den sekvensielle prosessen vil medføre mindre nyskaping i den nye rollen.
Den fjerde taktikken er faste eller variable prosesser. Dette omhandler tidsperspektivet, om prosessens faser er tidsfestet eller om det er ukjent når dette vil skje. Hvis prosessen er tidsfestet, gir det den nyansatte informasjon om hvor raskt vedkommende forventes å gå videre til neste fase.